Mirakelet Mette

Etter en høydramatisk fødsel av sitt tredje barn, fikk familien beskjed om å ta farvel med Mette. I dag smiler hun, selv om smertene fortsatt er med henne.

Dato: 01.09.2020 Kategori: Pasientfortellinger

Desember 2005. Mette Skoglund er høygravid med sitt tredje barn, og opplever moderat svangerskapsforgiftning.

Fredag 13. januar 2006 innleder hun fødselen med modningsgele. Det ble starten på et inferno av smerter, som fortsatt er der den dag i dag.

– I det øyeblikket jeg fikk det i meg, kjente jeg i armene mine at det var noe som skjedde med kroppen. Jeg fikk ekstremt mye smerter. Det skjedde rundt klokken 14. Deretter ble jeg dårligere og dårligere, og etter hvert måtte jeg få lystgass på grunn av de uutholdelige smertene, sier Mette Skoglund (48).

Fire timer senere smeller fostervannet ut.

– Helsepersonellet sa at jeg ikke måtte presse, men datteren min kom ut i løpet av fire minutter med en åpning på fire centimeter, forteller trebarnsmoren.

Mellom liv og død

Det som til da hadde vært dramatisk nok, eskalerte i styrke på Nordlandssykehuset i Bodø.

– Jeg hadde kraftige blødninger. De prøvde å lappe meg sammen, men de fant ut at de ikke fikk stoppet blødningene. Da kontaktet de spesialister, som fant ut at jeg ikke hadde puls i armer og bein. Deretter hastet det opp på operasjonssalen. Det var fullstendig kaos. Trolig en av de største ulykkeshendelsene de har hatt på sykehuset, erindrer hun.

I fem timer ble hun operert for å få stopp på blødningene, men teamet møtte på komplikasjoner. Nyresvikt, og livmora sluttet å ta til seg blod. En alvorlig situasjon, ofte med døden til følge.

– Klokken 22.45 fikk familien beskjed om å forberede seg på å ta farvel med meg. De hadde «mistet» meg to ganger, men jeg sto han av. Jeg hadde drømmer som man normalt ikke har, og det kan tyde på at jeg var «borte» noen sekunder.

Mirakelet

Tre døgn senere våknet Mette opp fra respiratoren. Hun var 20–30 kilo tyngre i kroppsvekt etter all tilførsel av væske, saltvann og blod.

– Kroppen var så ødelagt at legene var bekymret for om de kom til å berge nyrene og andre vitale organer, men de var glade da de oppdaget at de var såpass i orden at jeg ikke hadde behov for mer dialyse.

Etter 11 dager på intensivavdelingen og totalt 14 dager på sykehuset var hun frisk nok til å reise hjem. Legene og resten av helseteamet tok farvel med tårer i øynene, samtidig som de var overrasket over det faktum at hun var frisk nok til å reise hjem.

– Det var nok dramatisk for alle involverte. Men skjebnen ville ha det slik at jeg skulle være med videre, smiler Mette.

Jeg har jo et smil

Hun forteller den sterke historien med sjarmerende galgenhumor og varm latter, anført av sitt blendende vakre smil som de rundt henne ofte får gleden av.

– Jeg har jo et smil. Det var én gang jeg ble sint. Da noen satte seg i rullestolen min og ødela den. Jeg husker at pleierne på ViGØR syntes det var godt å se at jeg kunne bli sint, sier 48-åringen.

Selv om Mette overlevde den dramatiske hendelsen, bærer hun i dag tydelig preg av det som inntraff. Hun har polynevropati – en nerveskade som gjør at hun har store smerter og nedsatt kraft. Jo mer hun går, desto større smerter får hun. Det fører til spasmer og smerter i store deler av kroppen. I tillegg har hun fibromyalgi og utredes nå for ME.

– Jeg har etter hvert fått noen diagnoser, ler hun, før hun mer alvorlig fortsetter: – Jeg lever et liv som jeg ikke ønsker min verste fiende. Smertene er så omfattende at jeg har ødelagt flere tenner fordi jeg biter kjevene sammen. Derfor har jeg tre porselenstenner.

Positive tanker

Likevel smiler Mette bredt, og smitter alle seg med sin positive energi.

– Når man har så mye smerter, blir man sur og grinete, men jeg har lært meg at det tapper meg for energi. Det er mye bedre å finne det positive i hverdagen. Det gir energi. Jeg kan ikke bare legge meg ned og gi opp, forteller hun.

– I en rehabiliteringsprosess som Mette er inne i hos oss, er det viktig at hun er motivert og at hun klarer å se framgangen hun har. Når hun selv klarer å se at hun faktisk mestrer treningen, har det overføringsverdi til hennes hverdag. Mette er uten tvil en av de mest utrolige menneskene jeg har møtt, og det å stå i alt hun gjør hver dag, etter å ha vært gjennom et slikt traume som fortsatt påvirker henne hver eneste dag, er unikt, sier Mettes ergoterapeut hos ViGØR, Anita Seemann.

Skinner som en sol

Vi intervjuer Mette idet hun er ferdig med sitt opphold på ViGØR Rehabiliteringssykehus. Her er hun én til to ganger i året, tre uker av gangen. I ni år har hun vært på opptrening på ViGØR.

– Når jeg er på ViGØR, har jeg det fantastisk. Når jeg kommer hit kan jeg være litt nede, men så jobber jeg meg opp igjen. Oppholdet på ViGØR er gull verdt for meg og min kropp. Nå har jeg lært meg å gå med skinner i bassenget. Når det skjer sånne ting, at man mestrer ting, så blir man veldig glad og motivert, sier 48-åringen fra Bodø.

Ergoterapeut Seemann forklarer at balanse er nøkkelen.

– Mette gjør inntrykk på alle hun møter, både med sin sterke historie og sitt herlige og varme vesen. Hun har et smittende humør både andre pasienter og ansatte setter pris på. At vi kan le sammen, er veldig viktig og motiverende.

Samtidig bruker vi også tid på å se forbi latteren når hun er her på opphold, slik at Mette skal få fortelle hvordan hun har det også på de dagene som er vanskelige. Her kan hun være sårbar når det er behov for det. På den måten evner vi å hente ut absolutt mest av hennes rehabiliteringspotensial, sier Anita Seemann.

– For Mette handler alt om at vi skal kunne fortsette å gi henne et tilbud som gir henne mulighet til framgang og mestring, noe som er en viktig nøkkel til en rehabiliteringsprosess. Hun velger alltid å gjøre arbeidet som må gjøres, og velger aldri den enkle utveien, sier ergoterapeut Seemann.

Samtidig som Mette stråler som en sol, er hun opptatt av å fortelle om sine mekaniske skinner.

– Når jeg reiser opp til Tromsø, har jeg ganske mye bagasje. Jeg har masse skinner til flere deler av beina, hender og armer, og til og med tenner. Skinnedama – jeg har så mye skinner. Det er fordi jeg har veldig dårlig balanse, og jeg ramler en del, ler hun.

Akkurat det er helt greit. Mette smiler nemlig også en hel del.