Vektavlastet gangtrening i Lokomat
Han ble operert på Ullevål sykehus, og ble liggende der i to–tre uker før han ble sendt til Tønsberg sykehus. Deretter startet opptreningen på Sunnaas, hvor han oppholdt seg i fire måneder.
– Etter noen uker der fikk jeg rørt på tærne på høyrefoten. Det var veldig rørende. Deretter har høyrebeinet kommet mer og mer. Til slutt fikk jeg tilbake løftemekanismen. Nå jobber jeg med venstrebeinet. Det går ikke like raskt og kommer motsatt veg, altså ovenfra og ned, sier den smilende 55-åringen.
Vi møter Jan Ketil i godt humør på ViGØR Rehabiliteringssykehus i Tromsø mens han trener i lokomaten, som assisterer bevegelsene til personer med nedsatt gangfunksjon etter nevrologiske sykdommer og skader.
– Dere må ikke ta bilder i profil, det er ikke like instavennlig, er det første han melder med et smil om munnen – i lett jogg, godt hjulpet av avansert teknologi.
– Da jeg fikk en telefon om at jeg kunne komme hit i september, så kom det noen tårer. Jeg ble skikkelig glad. De to første årene etter operasjonen handler om å komme seg opp og gå. Få disse repeterende antall bevegelsene, slik at nervene skal komme til. Det er det jeg håper på. Derfor er det fantastisk både mentalt og fysisk, det å kunne gå i denne maskinen, forklarer Ursin.
Slik fungerer Lokomaten
ViGØR Rehabiliteringssykehus var først ute i Norge med klinisk bruk av robotassistert vektavlastet gangtrening da det ble investert i maskinen fra Sveits. Teknologien har gode dokumenterte resultater fra klinisk bruk ved en rekke sykehus og behandlingsinstitusjoner over hele verden.
Første gang Ursin besøkte ViGØR, hadde han 70 prosent avlastning i den avanserte gå-maskinen. Nå er han nede på 30-tallet.
– Det er hele tiden et mål å kunne gå med mindre og mindre hjelp. Man forsøker å oppnå en god gangkvalitet når man går i Lokomaten. Man kan stille inn hvor mye hjelp den enkelte trenger. Akkurat nå går Jan Ketil med god kvalitet. Stødig, subber ikke med beina og går oppreist med blikket framover, sier fysioterapeut Kristoffer Forsberg Olsen og ser bort på Jan Ketil.
– Det er helt utrolig at vi ikke har mange slike maskiner i Norge. Dersom man skal komme tilbake, så er dette et helt avgjørende verktøy. Målet mitt er å gå i denne Lokomaten helt til jeg kan gå ut herfra for egen maskin, gi alle de fantastiske ansatte en klem, og deretter komme tilbake til den hverdagen jeg hadde, sier Ursin.
Nedturen i jula
Det målet er fortsatt et stykke unna, men troen og motivasjonen har aldri vært sterkere.
– Jeg skal klare å komme meg tilbake på føttene slik at jeg kan gå – det har jeg troen på. Jeg kjenner at beina kommer mer og mer tilbake. Akkurat nå stråler det gjennom det venstre beinet. Høyrebeinet har jeg fått i gang. Det fungerer ganske greit. I venstrebeinet har musklene kommet tilbake, men jeg har ikke kontroll på dem. Jeg får mye spasmer og nervesmerter. Når jeg går nå, så brenner det stråler gjennom hele foten. Det tror jeg er gode signaler, sier Jan Ketil mens han retter blikket mot den eventyrlige Tromsømarka i horisonten.
Lyset er tilbake – både i Tromsø og i Jan Ketils sinn – selv om overgangen naturlig nok er stor fra det aktive livet han levde med fritidsaktiviteter, reiser og spennende jobb som nyansatt markedsdirektør for ECIT Group. Før det hadde han 14 års fartstid i Visma bak seg.
– Jeg levde et utrolig aktivt liv på alle områder. Jeg hadde ikke engang hilst på fastlegen min, og var totalt uforberedt på at noe slikt kunne skje.
– Når kom det verste sjokket?
– Det kom litt gradvis. Da jeg satt på Ullevål, trodde jeg det bare var midlertidig. Alvoret kom rundt juletider i 2018. Da hadde jeg den tyngste perioden. Da føltes det tungt. Forflytning og alt, sier han.
Han har tre barn på henholdsvis 10, 27 og 30 år.
– Jeg savner å kunne være en ressurs for familien i stedet for å være en belastning. Det er alltid litt tyngre når jeg skal være med, ettersom vi må tilpasse ting. Yngstemann er den som har følt mest på at pappa har blitt litt fraværende, og det har vært tungt. Jeg klarer ikke å være like god far som jeg var på mitt mest aktive. Nå har jeg blitt så mye sterkere at hverdagen går mye lettere. Jeg motiverer meg med små plussopplevelser i hverdagen.
Livet som toppidrettsutdøver
På ViGØR lever Ursin på mange måter som en toppidrettsutøver. Han trener i lokomaten to ganger daglig, der han går minst én kilometer per økt. I tillegg har han to egentreninger i andre apparater. Utover det er kosthold og hvile i fokus.
– Man må leve som en toppidrettsutøver. Hverdagen er lagt opp til mest mulig aktivitet, gradvis mer og mer. Jeg må stimulere kroppen til å bli sterkere slik at jeg skal kunne klare mest mulig på egen hånd og med minst mulig hjelp. Da er jeg nødt til å tenke som Klæbo og Bjørndalen.
– Pågangsmotet til Jan Ketil er på topp. Han er supermotivert for å bli bedre. Den viktigste faktoren for at man faktisk skal klare det er troen gjennom egen motivasjon. Vi må nesten bremse ham i lokomaten fordi han er så ivrig, forteller fysioterapeut Forsberg Olsen.
– Dersom jeg får være i aktivitet, er jeg veldig fornøyd. Det er lett å bli litt tungsindig dersom jeg ikke får trent og blir sittende mye i ro. Derfor er jeg veldig glad for at jeg har fått dette tilbudet, og jeg skulle ønske at flere kunne nyte godt av det. Jeg føler meg heldig, sier Jan Ketil Ursin.
55-åringen retter blikket mot Tromsømarka, som bader i sol. Mot lyset, framtiden og det fine som er i vente med resten av toppidrettsutøverens aller viktigste støtteapparat – familien.
